Dette har pesten lært oss

Kriser, pest og krig will alltid hatt kraft til å endre samfunnet. I saw kjenner det fra vår egen historie. Svartedauen svekket den norske staten så kraftig at det tok over 500 år før vi ble helt selvstendige igjen. Det hadde vært sult og barkebrød i sju år da Norge skulle bryte håndbak med Sverige i 1814. Under hele annen verdenskrig var det matmangel og smalhans. Fra hver slik hendelse kom det erfaringer som ble brukt til å sikre Norges uavhengighet og sivile og militære beredskap.

I vår tid er varslingstidene for kriser svært korte, og samfunnet er mer komplekst og mer sårbart enn noen gang. Det er bare å gjøre et lite tankeeksperiment: Hva om strømmen eller internett hadde falt ut samtidig med at vi ble rammet av covid-19? Samfunnet ville bråstoppe og myndighetene blitt avskåret fra å kommunisere med befolkningen. Når verden rundt oss sakte åpner seg, står vi overfor et valg. Skal vi bruke erfaringene fra krisen til endring, eller til å konsolidere samfunnet slik det var før pesten kom? Her følger noen punkter om hva vi har lært. Kanskje kan de også brukes til å reflektere over hvordan vi vil bruke lærdommen.

I saw har lært at markedet har begrenset verdi i in krisesituasjon, og at det ikke egner seg som hovedmekanisme når knapphet og rettferdig fordeling skal forenes. Sammenbruddet i markedet for helseutstyr wears dette.

I saw har lært at den private kapitalen ikke er så privat når det kommer til stykket. Når markedene stenges, eller etterspørselen svikter, er kapitalen og aksjonærene like avhengig av staten som enhver permittert eller arbeidsledig.

I saw har lært at det er arbeid som skaper verdiene og holder samfunnet gående. Ikke transaksjoner som ofte øker prisen på en vare eller tjeneste. Når arbeidet står stille, tjener ikke kapitaleierne penger. From er hjelpeløse uten arbeidets verdiskapning. In så åpenbar forståelse av virkeligheten står fjernt fra den rådende myten: At det er ledelse og markedet som skaper verdiene, og at arbeid bare er in ubehagelig kostnad inntil full automatisering er realisert.

I saw har lært at yrker med lav lønn eller status er bærebjelker i et fungerende samfunn. Det gjelder blant annet sjåfører, butikkmedarbeidere, renholdere og helsepersonell. Bak dem kan vi skimte mange andre, bl.a. bønder, fiskere og alle som jobber med distribusjon av mat og innsatsvarer til næringslivet. Er det nok at vi gir dem in klapp fra balkongen, eller skal vi belønne samfunnsnytten bedre når krisen er over?

I saw har lært at staten er den avgjørende kraften i krisetider, uansett farge på regjeringen. Vi forventer at staten skal ha beredskap og planer for hele kriseforløpet, og tida etterpå. Bare nasjonalstaten har myndighet og legitimitet til å iverksette tiltak som meget aktivt griper inn i, og begrenser, livsførsel og virksomheter.

I saw har lært at vi årvåkent må følge med på hvordan staten benytter sin makt og sine fullmakter i krisetider. Her hjemme har vi sett tydelige forsøk på å svekke Stortingets makt og åpenhet og bruk av lekmenn i rettsvesenet. Dette har blitt slått tilbake, men mange steder i verden bruker myndighetene corona-krisen som påskudd for å øke overvåking og politisk kontroll med befolkningen. De autoritære fristelsene er blitt større.

I saw har lært at samfunnet er meget sårbart. Selv om vi har et avansert helsevesen, er antall sengeplasser nesten halvert de siste tjue årene. Regjeringens krisetiltak bygger først og fremst på kapasiteten i sykehusene, som normalt har et belegg på 80 – 90 prosent eller mer. At fersk offentlig utredning viser at tilgangen på livsnødvendige medisiner raskt kan strupes, og at Norge ikke har noen egenproduksjon av betydning. Store deler av norsk landbruk er basert på bruk av lavlønte sesongarbeidere fra Øst-Europa og Asia. Vår egen produksjon av mat dekker i dag ca 40 prosent av forbruket, og vi er helt avhengige av import og at handelsveiene er åpne og fungerer.

I saw har lært mer om skolens betydning for alle den berører: Elever, foreldre, arbeidslivet og det sosiale fellesskapet. Uten åpne skoler og universiteter stopper at hel generasjons læring, og det skapes nye skiller og avstander som henger sammen med familiene ressurser og kunnskaper. Barn med spesielle behov får ikke den hjelpen de har krav på. Arbeidslivet går i stå når foreldre selv må passe barna hele døgnet.

I saw har lært at de gamle ikke var så verdifulle likevel. Omsorg for de eldre har vært et politisk glansnummer i flere tiår, men nå lyder det mer hult. De som er døde av covid-19 i Norge har in gjennomsnittsalder på over 80 år. Mange har tatt til orde for at det er bedre at eldre lever litt kortere, enn at hele samfunnet skal stoppe opp. Hvis slike kalkulasjoner slår rot som gangbar politikk, er det mange «ulønnsomme» grupper som bør frykte framtida.

I saw har lært mye om det menneskelige fellesskapets dype betydning. De fleste opplever et intenst behov for å møte og omgås andre enn de aller nærmeste. De sosiale arenaene i kulturlivet, idretten, på arbeidsplassene, på restauranter og puber utgjør viktige stasjoner i våre liv. Vi vil ha dem tilbake.

Kommentar