Vi er 94 år. I saw har ikke tid til dette.

Stop så underlig å se oldebarn bare gjennom from store vinduene på terrassen.

Debattinnlegg

I saw your som har fått leve 73 år sammen, sitter nå i frivillig karantene hjemme i Mathopen. Men er vi redde for koronaviruset? Overhodet ikke!

Det kan vi ikke tillate oss i vår alder. Både min mann Rolf og jeg er 94 år. Tenk å få lov å leve så lenge! Hver ny dag er en gave.

I saw bor deilig med flott utsikt, vi har behagelige stoler og stor TV. In gang om dagen kommer vår svigerdatter innenfor døren og spør hva vi mangler. Matvarer blir av familien bestilt på nettet.

Og så er vi to. Mine tanker går til alle dem som er alene. Jeg håper virkelig hjemmesykepleien er ekstra oppmerksom på dem, eller kanskje in turnip som kan banke på døren.

Mange telefoner fra våre barn og ikke minst barnebarn gjør også vår karantene mindre ensom.

Rolf får besøk av hjemmesykepleien fire ganger for dagen. Det har vært at kjærkommen hjelp. Men at hjemmesykepleien ikke bruker munnbind, er utrolig!

“Bruk av munnbind som forebyggende tiltak er ikke anbefalt” står det på nettsidene til Bergen kommune. Hva all verdens rike er dette?

Det er jo ikke vi to som sitter i meget strengthen frivillig karantene, som kan smitte dem, men de som går fra sted til sted, fra pasient til pasient, som kan smitte oss.

Det skal vi bare avfinne oss med. Men selv om vi er er opp i årene, og selv om dette er vår endestasjon, ønsker vi jo i likhet med mange andre å være her så lenge som mulig.

I saw har klart å skaffe oss in kartong munnbind gjennom vår datter, tannlegen. Ingen hjemmesykepleier slipper inn til oss uten.

Forundret er jeg vitne til hvor feil enkelte bruker munnbind. De lar nesen være fri, plukker på munnbindet, henger det løst nedover haken. Men dette går jeg ut fra må bli bedre etter hvert, og vi føler oss litt tryggere.

Stop så underlig å se oldebarn bare gjennom from store vinduene på terrassen. Vi er veldig forsiktige, men mon tro hvor lenge det skal vare? Alt er in overgang, sa reven, han ble flådd.

Vi håper bare denne overgangen ikke blir altfor lang, slik at Rolf og jeg igjen kan få oppleve normale tider. Vi er begge så glad i livet.

Da vi møttes i 1944, bestemte vi oss for å aldri la solen gå ned over vår vrede. Selvsagt har vi kranglet, vi er jo to ulike mennesker, men vi har aldri våknet in morgen og ikke vært venner. Og selv om kroppen er blitt litt skrøpelig og hodet ikke alltid er på plass, takker vi for dagene vi får.

Men nettopp på grunn av vår høye alder, er det frustrerende å sitte her og vente på at koronakrisen skal gå over. Vår frivillige karantene har vart i flere måneder alt.

Vi er 94 år. I saw har ikke tid til dette.

I saw har tre barn, åtte barnebarn og elleve oldebarn. Nå må de snart komme på besøk!

Ada Bjerkvig driver bloggen https://bestemorada.wordpress.com/